| Navn | Beskrivelse | Kodeverdi |
|---|---|---|
| Snøleie | Snøleie er en fellesbetegnelse brukt om alt areal som bærer preg av et stabilt og langvarig snødekke og en kort vekstsesong. Moderate snøleiesamfunn på kalkholdig grunn føres til lågurteng (3a). | 1 |
| Heisamfunn i fjellet | Denne gruppa dekker fastmarksareal i fjellet, mest på opplendte terrengformer, som ikke er prega langvarig snødekke. Gruppa består mest av artsfattige vegetasjonstyper dominert av lyng og stive gras med smale blad. Botnsjiktet kan være velutvikla dominert av husmoser og lav. | 2 |
| Engsamfunn i fjellet | Engsamfunn i fjellet er ei samling av vegetasjonstyper dominert av saftige urter, bregner og breiblada gras. Voksestedet har friskt sigevann og god tilgang på næring. Engsamfunn får best utvikling på kalkrik grunn, men kan også opptre på mark med mer moderat næringsforsyning. I slike tilfeller må andre vekstfaktorer som friskt, surstoffrikt vann, være tilstede i rikelig mengde. Slike forhold favoriserer urter og gras på bekostning av lyng, moser og lav. Dette er også det viktigste fellestrekket for de to kartleggingsenhetene i denne gruppa. Ellers kan variasjonen være stor fra tette vierkratt langs elver og bekker til høgtliggende snøleier på kalkgrunn med låge urter og gras. | 3 |
| Lauvskog | I denne gruppa er samla alle lauvskoger, unntatt de varmekjære som er satt i gruppe 5. Lauvskog er definert ganske enkelt ved dominans av lauvtrær over bartrær i tresjiktet. Hagemarkskog er unntaket i denne gruppa da det her også kan forekomme dominans av bartrær eller varmekjære lauvtrær. Som avgrensning mot snauareal, f.eks. skoggrensa som oftest dannes av lauvskog, brukes følgende defininsjon: Skog er areal med kronedekning på minst 25% av trær som er eller kan bli 2,5 m høge. I granskogsområder vil mye av lauvskogen være resultat av menneskelig virksomhet, i første rekke beite og hogst. Slik mark registrerer vi som lauvskog bare når tresjikt av lauv er godt etablert (4-5 m høge trær) og granplanter ikke finnes i lågere sjikt. | 4 |
| Varmekjær lauvskog | Edellauvskog er skog dominert av varmekjære lauvtrær som alm, ask, eik, lind, spisslønn, hassel og bøk. Skogtypen er klimaavhengig spesielt med hensyn på temperatur, og er knytta til nemoral, boreonemoral og sørboreal region. Dette er av våre mest artsrike og mangfoldige voksesteder i skog, med elementer både i flora og fauna som er sjeldne på landsbasis. Om lag 1% av skogarealet under barskoggrensa er edellauvskog. Dominans av varmekjære lauvtreslag i tresjiktet er kriteriet for uttak av edellauvskog. Dominansforholdet mot de nordiske lauvtreslaga kan være vanskelig å vurdere, tvil skal gå i favør av de varmekjære typene. Vi bruker to kartleggingsenheter delt inn etter rikhet i vegetasjonen. Dominerende treslag settes her som tilleggssymbol. | 5 |
| Furuskog | Furua vokser på de fleste marktyper, men innafor granas utbredelsesområde vil furuskog som regel dominere bare på tørr og næringsfattig mark. Dette kan være grunnlendt mark og grov morene, eller elveterrasser og smeltevannsavsetninger av grovt materiale. Furuskogen er her karakterisert av nøysom vegetasjon i felt- og botnsjiktet, gjerne med stor dekning av lavarter. Furu er hovedtreslag, men ofte finner vi betydelig innslag av gran med dårlig vekst. Utenfor granas utbredelseseområde; på Vestlandet, i Nord-Norge og i nordre deler av Gudbrandsdalen og Østerdalen, vil furua okkupere også rikere marktyper. Det vil da ofte være større eller mindre innslag av bjørk i bestandet. Furuskog finnes i hele landet nord til Finnmarks indre fjordstrøk, og utgjør 37% av alt skogareal under barskoggrensa. | 6 |
| Granskog | På grunn av sein innvandring har grana begrensa utbredelse. Granskog finnes som naturlig bestand på Østlandet og fra Nordmøre nordover til Rana og Saltdal. Ellers finnes bare spredte forekomster. På Vestlandet, med unntak av Voss og Granvin, og i store deler av Nord-Norge mangler grana naturlig, men etter hvert er store areal blitt tilplanta med norsk gran og sitkagran i kyststrøka. 35% av skogarealet under barskogsgrensa er granskog. Grana dominerer vanligvis de bedre lokalitetene i barskog, det vil si blåbærmark og rikere. Snauflater i granskog skal også registreres som granskog sjøl om flata domineres av lauvkratt. Lauvskog skal bare registreres der bestand er godt utvikla (4-5 m høge lauvtrær) og det er lite som tyder på at planting av gran vil finne sted. I tette plantefelt vil undervegetasjonen etter hvert bestå bare av moser og strø. For identifikasjon av vegetasjonstype må en søke hjelp i omkringliggende lauvskog, terrengform og andre faktorer som kan gi indikasjoner. I plantefelt under skjerm av lauvtrær registreres arealet som barskog når plantene begynner å få noe dekning og gir inntrykk av å være i god vekst slik at de med tiden vil ta over. I skogreisningsområder er det lett å overse slike plantefelt. | 7 |
| Fukt og sumpskog | Dette er ei samlegruppe for skog på mark med ulik grad av forsumping. Fuktskoger er en overgangstype mellom myr og fastmark og finnes både på grunnlendt jord og djupere jordsmonn med høg markfuktighet. Myrskog er skogdekte nedbørsmyrer mens sumpskog opptrer på areal der stagnerende grunnvann gir forsumping. Areal der tresettinga er mindre enn 25% kronedekning føres til myr eller fukthei. Fuktskoger finnes helst i nedbørrike strøk, mens myrskoger og sumpskoger opptrer over hele landet, fra kysten til opp i bjørkebeltet | 8 |
| Myr | Denne gruppa deles i fire myrtyper og en sumptype. Med myr forstår vi her areal som har torvdannelse og dominans av myrplanter i overflata. Med sump menes vegetasjon dominert av sump- og myrplanter der vann i størstedelen av vekstsesongen står høgt i vegetasjonsdekket. De videre typedefinisjonene bygger i første rekke på kriterier knytta til utforming ved dominerende artsgrupper: ris, bjønnskjegg, gras/halvgras; og på torvas karakter: tuver, fastmatte, lausbotn. Dette gir liten informasjon om myras næringsstatus som særlig vil kunne variere innen grasmyrene (9c). De rikeste utformingene får tilleggssignatur "k" for kalkmyr. For å forsvare denne betegnelsen må helt klare kalkindikatorer være til stede. Ofte finner vi kompleks av de ulike myrtypene og mellom myr og fastmarksareal. Mosaikkfigurer blir derfor mye brukt ved kartlegging av myrareal. | 9 |
| Open fastmark i låglandet | Etter å ha tatt for oss fjellet, skogen og myrene, står vi igjen med en rekke arealtyper som har følgende til felles: De er ikke skogdekte, de ligger for det meste i låglandet, og de er ikke myr, sump eller dyrka mark. Disse er her samla i samme hovedgruppe selv om de både med hensyn økologi og fysiognomi er vidt forskjellige. Mye areal av disse typene er under rask gjengroing. Der det er tvil om tresettinga holder kravet til skog bør skog velges. | 10 |
| Jordbruksareal | Jordbruksarealet er delt i to kartleggingsenheter etter dyrkingsgrad som ofte kan skilles ut ved bruk av flyfoto. Mer detaljert informasjon kan hentes fra markslag i Økonomisk kartverk. For å få fram dagens hevdtilstand brukes tilleggssymbol. | 11 |
| Uproduktive areal | Her er samla alt areal som har mindre enn 25% vegetasjonsdekning, samt areal som er bebygd eller utnytta til andre formål. Der det opptrer større areal av 12 a, b og c i blanding, f.eks. i høgfjellet, figureres det ikke mellom enhetene, men brukes mosaikkfigur mellom de to dominerende typene. | 12 |
| Vatn | 13 |
| Verdi | Navn | Beskrivelse |
|---|---|---|
| Snøleie | Snøleie er en fellesbetegnelse brukt om alt areal som bærer preg av et stabilt og langvarig snødekke og en kort vekstsesong. Moderate snøleiesamfunn på kalkholdig grunn føres til lågurteng (3a). | |
| 9300 | Heisamfunn i fjellet | Denne gruppa dekker fastmarksareal i fjellet, mest på opplendte terrengformer, som ikke er prega langvarig snødekke. Gruppa består mest av artsfattige vegetasjonstyper dominert av lyng og stive gras med smale blad. Botnsjiktet kan være velutvikla dominert av husmoser og lav. |
| 3310 | Engsamfunn i fjellet | Engsamfunn i fjellet er ei samling av vegetasjonstyper dominert av saftige urter, bregner og breiblada gras. Voksestedet har friskt sigevann og god tilgang på næring. Engsamfunn får best utvikling på kalkrik grunn, men kan også opptre på mark med mer moderat næringsforsyning. I slike tilfeller må andre vekstfaktorer som friskt, surstoffrikt vann, være tilstede i rikelig mengde. Slike forhold favoriserer urter og gras på bekostning av lyng, moser og lav. Dette er også det viktigste fellestrekket for de to kartleggingsenhetene i denne gruppa. Ellers kan variasjonen være stor fra tette vierkratt langs elver og bekker til høgtliggende snøleier på kalkgrunn med låge urter og gras. |
| 9111 | Lauvskog | I denne gruppa er samla alle lauvskoger, unntatt de varmekjære som er satt i gruppe 5. Lauvskog er definert ganske enkelt ved dominans av lauvtrær over bartrær i tresjiktet. Hagemarkskog er unntaket i denne gruppa da det her også kan forekomme dominans av bartrær eller varmekjære lauvtrær. Som avgrensning mot snauareal, f.eks. skoggrensa som oftest dannes av lauvskog, brukes følgende defininsjon: Skog er areal med kronedekning på minst 25% av trær som er eller kan bli 2,5 m høge. I granskogsområder vil mye av lauvskogen være resultat av menneskelig virksomhet, i første rekke beite og hogst. Slik mark registrerer vi som lauvskog bare når tresjikt av lauv er godt etablert (4-5 m høge trær) og granplanter ikke finnes i lågere sjikt. |
| 7200 | Varmekjær lauvskog | Edellauvskog er skog dominert av varmekjære lauvtrær som alm, ask, eik, lind, spisslønn, hassel og bøk. Skogtypen er klimaavhengig spesielt med hensyn på temperatur, og er knytta til nemoral, boreonemoral og sørboreal region. Dette er av våre mest artsrike og mangfoldige voksesteder i skog, med elementer både i flora og fauna som er sjeldne på landsbasis. Om lag 1% av skogarealet under barskoggrensa er edellauvskog. Dominans av varmekjære lauvtreslag i tresjiktet er kriteriet for uttak av edellauvskog. Dominansforholdet mot de nordiske lauvtreslaga kan være vanskelig å vurdere, tvil skal gå i favør av de varmekjære typene. Vi bruker to kartleggingsenheter delt inn etter rikhet i vegetasjonen. Dominerende treslag settes her som tilleggssymbol. |
| 3000 | Furuskog | Furua vokser på de fleste marktyper, men innafor granas utbredelsesområde vil furuskog som regel dominere bare på tørr og næringsfattig mark. Dette kan være grunnlendt mark og grov morene, eller elveterrasser og smeltevannsavsetninger av grovt materiale. Furuskogen er her karakterisert av nøysom vegetasjon i felt- og botnsjiktet, gjerne med stor dekning av lavarter. Furu er hovedtreslag, men ofte finner vi betydelig innslag av gran med dårlig vekst. Utenfor granas utbredelseseområde; på Vestlandet, i Nord-Norge og i nordre deler av Gudbrandsdalen og Østerdalen, vil furua okkupere også rikere marktyper. Det vil da ofte være større eller mindre innslag av bjørk i bestandet. Furuskog finnes i hele landet nord til Finnmarks indre fjordstrøk, og utgjør 37% av alt skogareal under barskoggrensa. |
| Granskog | På grunn av sein innvandring har grana begrensa utbredelse. Granskog finnes som naturlig bestand på Østlandet og fra Nordmøre nordover til Rana og Saltdal. Ellers finnes bare spredte forekomster. På Vestlandet, med unntak av Voss og Granvin, og i store deler av Nord-Norge mangler grana naturlig, men etter hvert er store areal blitt tilplanta med norsk gran og sitkagran i kyststrøka. 35% av skogarealet under barskogsgrensa er granskog. Grana dominerer vanligvis de bedre lokalitetene i barskog, det vil si blåbærmark og rikere. Snauflater i granskog skal også registreres som granskog sjøl om flata domineres av lauvkratt. Lauvskog skal bare registreres der bestand er godt utvikla (4-5 m høge lauvtrær) og det er lite som tyder på at planting av gran vil finne sted. I tette plantefelt vil undervegetasjonen etter hvert bestå bare av moser og strø. For identifikasjon av vegetasjonstype må en søke hjelp i omkringliggende lauvskog, terrengform og andre faktorer som kan gi indikasjoner. I plantefelt under skjerm av lauvtrær registreres arealet som barskog når plantene begynner å få noe dekning og gir inntrykk av å være i god vekst slik at de med tiden vil ta over. I skogreisningsområder er det lett å overse slike plantefelt. | |
| Fukt og sumpskog | Dette er ei samlegruppe for skog på mark med ulik grad av forsumping. Fuktskoger er en overgangstype mellom myr og fastmark og finnes både på grunnlendt jord og djupere jordsmonn med høg markfuktighet. Myrskog er skogdekte nedbørsmyrer mens sumpskog opptrer på areal der stagnerende grunnvann gir forsumping. Areal der tresettinga er mindre enn 25% kronedekning føres til myr eller fukthei. Fuktskoger finnes helst i nedbørrike strøk, mens myrskoger og sumpskoger opptrer over hele landet, fra kysten til opp i bjørkebeltet | |
| Myr | Denne gruppa deles i fire myrtyper og en sumptype. Med myr forstår vi her areal som har torvdannelse og dominans av myrplanter i overflata. Med sump menes vegetasjon dominert av sump- og myrplanter der vann i størstedelen av vekstsesongen står høgt i vegetasjonsdekket. De videre typedefinisjonene bygger i første rekke på kriterier knytta til utforming ved dominerende artsgrupper: ris, bjønnskjegg, gras/halvgras; og på torvas karakter: tuver, fastmatte, lausbotn. Dette gir liten informasjon om myras næringsstatus som særlig vil kunne variere innen grasmyrene (9c). De rikeste utformingene får tilleggssignatur "k" for kalkmyr. For å forsvare denne betegnelsen må helt klare kalkindikatorer være til stede. Ofte finner vi kompleks av de ulike myrtypene og mellom myr og fastmarksareal. Mosaikkfigurer blir derfor mye brukt ved kartlegging av myrareal. | |
| Open fastmark i låglandet | Etter å ha tatt for oss fjellet, skogen og myrene, står vi igjen med en rekke arealtyper som har følgende til felles: De er ikke skogdekte, de ligger for det meste i låglandet, og de er ikke myr, sump eller dyrka mark. Disse er her samla i samme hovedgruppe selv om de både med hensyn økologi og fysiognomi er vidt forskjellige. Mye areal av disse typene er under rask gjengroing. Der det er tvil om tresettinga holder kravet til skog bør skog velges. | |
| Jordbruksareal | Jordbruksarealet er delt i to kartleggingsenheter etter dyrkingsgrad som ofte kan skilles ut ved bruk av flyfoto. Mer detaljert informasjon kan hentes fra markslag i Økonomisk kartverk. For å få fram dagens hevdtilstand brukes tilleggssymbol. | |
| Uproduktive areal | Her er samla alt areal som har mindre enn 25% vegetasjonsdekning, samt areal som er bebygd eller utnytta til andre formål. Der det opptrer større areal av 12 a, b og c i blanding, f.eks. i høgfjellet, figureres det ikke mellom enhetene, men brukes mosaikkfigur mellom de to dominerende typene. | |
| Vatn |
| Name | Type | Description | Code value |
|---|---|---|---|
| AreaResourceBoundary | <undefined> | AreaResourceBoundary | |
| NonSurveyedBoundary | <undefined> | NonSurveyedBoundary | |
| GlacierBoundary | <undefined> | GlacierBoundary | |
| Storage Unit Boundary | <undefined> | Storage Unit Boundary | |
| Traffic boundary | <undefined> | Traffic boundary | |
| Water boundary | <undefined> | Water boundary | |
| Granskog | <undefined> | ||
| Fukt og sumpskog | <undefined> | ||
| Myr | <undefined> | ||
| Open fastmark i låglandet | <undefined> | ||
| Jordbruksareal | <undefined> | ||
| Uproduktive areal | <undefined> | ||
| Vatn | <undefined> |
Vis VegetasjonHovedType i NVDB Datakatalog
| Id | Navn | Type | Multiplisitet |
|---|---|---|---|
| <undefined> | 1 ..1 | ||
| <undefined> | 1 ..1 | ||
| <undefined> | 1 ..1 | ||
| <undefined> | 1 ..1 | ||
| <undefined> | 1 ..1 | ||
| <undefined> | 1 ..1 | ||
| <undefined> | 1 ..1 | ||
| <undefined> | 1 ..1 | ||
| <undefined> | 1 ..1 | ||
| <undefined> | 1 ..1 | ||
| <undefined> | 1 ..1 | ||
| <undefined> | 1 ..1 | ||
| <undefined> | 1 ..1 |