| Navn | Beskrivelse | Kodeverdi |
|---|---|---|
| andreViktigeKulturmarkstyper | andreViktigeKulturmarkstyper | |
| annenKulturmarkseng | annenKulturmarkseng | |
| annenViktigForekomst | annenViktigForekomst | |
| arktisk-alpinGrunnVåtmark | Utformingene C0101 rabbe og C0102 leside er flyttet til ny naturtype C03 rik fjellhei og tundra. Utforming C0103 Snøleie er flyttet til ny naturtype C04 Rike snøleier. | arktisk-alpinGrunnVåtmark |
| artsrikVeikant | Urterike veikanter med etablert vegetasjonsdekke. Vegkanter kan utvise et stort artsmangfold og blomsterprakt og består ofte av en blanding av arter fra flere vegetasjonstyper. Artssammensetningen kan være lik den vi finner i slåttemarker og veikanter vil i noen tilfeller kunne tjene som erstatningsbiotop for slåttemarker. I tidligere tider var veikantslått en selvfølgelig del av fôrberginga, men i dag slås veikanten hovedsakelig for å bedre sikten langs veien. Lokaliteter med høyt innslag av slåttemarksarter og generelt stabile, artsrike biotoper bør prioriteres ved registrering. | artsrikVeikant |
| beiteskog | Skog som beites og som har et tydelig beitepreg. | beiteskog |
| borealHei | borealHei | |
| brakkvannsdelta | Et prosjekt for å reklassifisere "Brakkvannsdelta" til "Aktivt marint delta" ble aldri fullført i naturbase. Navnet "brakkvannsdelta" ble reintrodusert pr 01.01.2020 | brakkvannsdelta |
| brakkvannspoll | brakkvannspoll | |
| brakkvannssjø | Data overført fra G0203 i HB19 (10.01.2020) | brakkvannssjø |
| brannfelt | Skogbrann er en naturlig økologisk faktor. Suksesjonen etter brann er avhengig av vegetasjonen før brann og vegetasjon rundt som forsyner brannfeltet med frø. På rikere mark får en kraftig lauvtredominans av treslag som bjørk, osp og selje. På fattigere mark kommer furu tidlig inn, og det blir mindre innslag av lauv. Skogbrann frigjør en rekke næringsstoffer som fører til oppblomstring av pionerarter som geitrams og bringebær. De første årene etter en skogbrann er det et yrende insekt- og fugleliv på brannflata. | brannfelt |
| breforland | breforland | |
| dam | Små og grunne vannansamlinger, hovedsakelig i kulturlandskapet. Naturlige eller oppdemte. Vanligvis under 50 x 50 m, uten bølgeslagserosjon langs bredden og med såpass liten dybde at rotfast vegetasjon kan dekke hele bunnen. Uttørking eller bunnfrysing kan ved ekstreme forhold finne sted. De aller fleste ikke-kulturpåvirkete dammene (bortsett fra på elvesletter – se flomdammer og saltpåvirkete dammer/fjærepytter i strandsonen) vil være myrpregete. Slike myrdammer er svært vanlige, og det foreligger i dag ikke habitatkunnskap til å skille ut særlig artsrike utforminger fra de mer trivielle. Lokaliteter med kjent forekomst av spesielle arter, særlig myrdammer med salamander eller rødlistede øyenstikker-arter kan også registreres som artsforekomster. | dam |
| deltaområde | Omfatter innlandsdeltaer, dvs. våtmarker og gruntområder i tilknytning til større elvemunninger, og med særlig vekt på intakte utforminger. Deltaplattformen omfatter landtunger (sedimentasjonsbanker), bakevjer, dammer, flomløp og langgrunne mudderflater. Kartleggingsobjektet er egentlig et landskapselement som inkluderer flere verdifulle naturtyper som også er omhandlet separat (kroksjøer/flomdammer, mudderbanker, fuktenger, rikere sumpskog, større elveører, samt evjer, bukter og viker). Deltaområder er likevel valgt som en kartleggingsenhet fordi de utgjør helhetlige områder i landskapsøkologisk og forvaltningsmessig perspektiv Et prosjekt for å reklassifisere "Deltaområde" til "Aktivt ferskvannsdelta" ble aldri fullført i naturbase. Navnet "detlaområde" ble reintrodusert pr 01.01.2020 | deltaområde |
| driftvoll | driftvoll | |
| dødisgrop | dødisgrop | |
| elveslette | elveslette | |
| engpregeteErstatningsbiotoper | engpregeteErstatningsbiotoper | |
| erstatningsbiotoper | Samlebetegnelse på menneskepåvirkete eller menneskeskapte biotoper som erstatter/supplerer andre eller tidligere leveområder, både kulturpåvirkete og ikke kulturpåvirkete, (særlig) for utsatte og sjeldne arter. Naturtypen har flere likhetstrekk med naturtypen skrotemark, men på skrotemark består floraelementet gjerne av innførte arter. | erstatningsbiotoper |
| erstatningsbiotoperPåBergOgÅpenJord | erstatningsbiotoperPåBergOgÅpenJord | |
| erstatningsbiotoperPåTresattMark | erstatningsbiotoperPåTresattMark | |
| erstatningsbiotoperPåVed | erstatningsbiotoperPåVed | |
| flommarksskog | flommarksskog | |
| fosse-eng | fosse-eng | |
| fosseberg | fosseberg | |
| fossesprøytsone | Naturtypen utgjøres av de åpne kantsonene omkring fosser («fosse-eng»). Fossene må ha et så stort fall og en så høy vannføring at det dannes en sone med stabil fossesprøyt og fosserøyk omkring nedre del av fossen. Fossesprøytsonene opptrer ofte i kontakt med vierkratt, høgstaudeskog/eng, eller (overrislede) bergflater, og kan ha vegetasjonsmessig store likheter med disse naturtypene. Sonen nærmest fossen er karakterisert av en spesiell mosevegetasjon på stein og berg. Denne inneholder særlig fuktighetskrevende arter, som ellers kan være knyttet til bekker og bekkekanter som sjelden eller aldri tørker ut. | fossesprøytsone |
| fuglegjødsletEngOgKnaus | fuglegjødsletEngOgKnaus | |
| fuktenger | fuktenger | |
| gammelBarskog | Mange arter er avhengig av de stabile forhold og de strukturene som oppstår når økosystemer blir gamle. Gammel skog som har vært lite påvirket av menneskelig aktivitet gjennom tidene kjennetegnes generelt ved å ha mye liggende og stående død ved og trær med store dimensjoner. Skogen er ofte fleraldret og flersjiktet. Strukturene i en gammelskog vil variere med vegetasjonstyper og suksesjonstadier. Til alle treslag er det knyttet arter som er spesialister på akkurat dette treslaget, og mange av de mer igjen knyttet til spesielle aldersfaser i treets liv. En skog med flere treslag, spredt på ulike aldre vil automatisk inneholde flere arter enn en ensaldret skog med ett treslag. Naturtypen vil også omfatte velutviklede fattige sumpskoger. | gammelBarskog |
| gammelBorealLauvskog | gammelBorealLauvskog | |
| gammelEdellauvskog | gammelEdellauvskog | |
| gammelFuruskog | gammelFuruskog | |
| gammelGranskog | gammelGranskog | |
| gammelLavlandsblandingsskog | gammelLavlandsblandingsskog | |
| gammelSump-OgKildeskog | gammelSump-OgKildeskog | |
| grotte | Naturlige eller menneskeskapte uoppvarmede hulrom. Frostfrie og uoppvarmede hulrom som holder stabil temperatur, og hvor vintertemperaturen i hele eller deler av hulrommet ikke går under frysepunktet. Oftest med høy luftfuktighet og/eller med vannansamlinger. | grotte |
| grunneStrømmer | grunneStrømmer | |
| gråor-Heggeskog | Utforminig F0502 Liskog/raviner er lagt til utformingen F0706 gammel gråorheggeskog under F07 gammel boreal lauvskog. Skog der gråor, dunbjørk, hegg, selje, svartor og svartvier er viktige treslag. Frodig og artsrik skog dominert av urter og høye gras. Rik fauna spesielt av virvelløse dyr og fugler. På fuktig, næringsrik jord i dalbunner langs elver (flommarksskog), i raviner, i leirområder og på rasmark i lier. Flommarksskogene er preget av slamavsetning og høyt grunnvann. Liskogene er ofte gjengroingsstadier fra åpen kulturmark. | gråor-Heggeskog |
| hagemark | Hagemark eller havnehager er ugjødslet eller lite gjødslet beitemark med tre- og/eller busksjikt. Feltsjiktet blir utnyttet til beite. Trær og busker står derfor ikke så tett. Trær og busker i hagemark blir gjerne utnyttet bl.a. til ved. Trærne kan også styves (lauves) dvs. at topper og greiner blir kuttet av til husdyrfôr eller til garving, men denne bruken har i dag stort sett opphørt. (Se nærmere beskrivelse under Høstingsskog og Lauveng.) | hagemark |
| hurtigstrømmendeElveløp | hurtigstrømmendeElveløp | |
| høstingsskog | Bare et mindretall av forekomstene er registrert. Høstingsskog er lauvskog der trærne ble høstet ved “styving” eller “stubbelauving”. Styvingstrær blir høstet ved at greiner blir kuttet med noen års mellomrom til husdyrfôr (“lauving”, ”rising”) eller til produksjon av bast, reip eller bark til garving (for nærmere utdyping se ”Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker.) De vanligste styvingstrærne var ask, alm, lavlandsbjørk og selje, men også rogn, osp, svartor, lind og eik ble styvet.Ved stubbelauving blir flerstammete trær kuttet ved basis til fôr (eller høstet til emneved). Hassel, or og fjellbjørk ble gjerne høstet slik. Ofte utviklet man høstingsskog i brattlendt, steinete terreng og på grov ur der forholdene ikke egnet seg til slått eller beite. Noen steder ble imidlertid også feltsjiktet i høstingsskogen utnyttet. Bruk av høstingsskog har nå stort sett opphørt og de fleste har grodd igjen til tett skog. På Vestlandet finnes imidlertid fortsatt rester av tidligere høstingsskoger med styvingstrær i bratte fjordlier og i sør- og sørvestvendte lier i dalene. Stubbelauvet høstingsskog er det lite igjen av. | høstingsskog |
| ikkeForsuretRestområde | Naturtypen er bare interessant i (kraftig) forsurete områder der det foreligger tilbakegang og tap av forsuringsfølsomme arter over større arealer. Her opptrer de følsomme artene bare med små restforekomster («refugier») i ikke-forsurete lokaliteter, dvs. lokaliteter med et relativt høyt, naturlig kalkinnhold (kalsium-innhold > 2-3 mg Ca/l). Opptrer i fattige grunnfjellsområder gjerne der det er amfibolittganger, breksjesoner eller løsmasser under marin grense. Bare naturlig kalkrike lokaliteter inngår (dvs. kalkete lokaliteter kartlegges normalt ikke, men kan inkluderes der de er langtidskalket og fungerer som viktige refugier). | ikkeForsuretRestområde |
| intaktHøgmyr | Intakt høgmyr og Terrengdekkende myr) er nå slått sammen og delt inn i to naturtyper (Intakt myr i ytre kyststrøk og Intakt lavlandsmyr i innlandet) | intaktHøgmyr |
| intaktLavlandsmyr | intaktLavlandsmyr | |
| intaktLavlandsmyrIInnlandet | Utformingen A0701 er flyttet til naturtypen A10 Høgmyrer i innlandet Intakte myrtyper i lavlandet i Sør- og Midt-Norge, med unntak av kystområdene (oseaniske områder, kystmyr). Rikmyr, kilde og kildebekk (se egne fakta ark) kan inngå. | intaktLavlandsmyrIInnlandet |
| isinnfrysingsmark | isinnfrysingsmark | |
| jordpyramide | jordpyramide | |
| kalkbarskog | kalkbarskog | |
| kalkedellauvskog | kalkedellauvskog | |
| kalkfattigOgKlarBekkEllerElv | kalkfattigOgKlarBekkEllerElv | |
| kalkrikBekkOgLitenElv | kalkrikBekkOgLitenElv | |
| kalkrikeEnger | kalkrikeEnger | |
| kalkrikeOmråderIFjellet | Samlenaturtype for all kalkrik vegetasjon i fjellet. Kalkrik bergrunn gir et næringsrikt jordsmonn og stedvis frodig vegetasjon med et høyt antall urter, lav og moser. Rikmyrer og rikkilder over skoggrensa kan kartlegges separat dersom en ønsker det (se også myrkapitlet). Gamle beite- og slåttemarker er også gjerne knyttet til næringsrike områder på kalkrik grunn. | kalkrikeOmråderIFjellet |
| kalksjø | Små, (sterkt) kalkrike, næringsfattige innsjøer, gjerne med kalkutfellinger på vegetasjon og på bunnen (kalsium > 20 mg Ca/l). Karakterisert av kransalgevegetasjon (mest Chara spp.) som bygger opp kalkmergelbanker, noen ganger også velutviklet langskuddsvegetasjon (overgang mot «tjønnaks-sjøer»; se kulturlandskapssjøer). Videre karakterisert bl.a. av kalkavhengige, skallbærende snegler og muslinger, svamper, samt kalsifile insekter. Også en del mer eller mindre kalkkrevende dyreplanktonarter (eks. Daphniaspp.). | kalksjø |
| kalkskog | Utforminger som ikke er serpentinfuruskog eller kalkbjørkeskog er lagt til utforminger under F16 kalkbarskog Gjerne åpen skog med stor variasjon i treslag. Vanligst er furu, gran og dunbjørk. Stor variasjon i vegetasjonstyper fra ekstremt tørre til sesongfuktige typer. Artsrik kantvegetasjon. Best utviklet på varme lokaliteter med kalkrike bergarter, skjellsand eller kalkrik mineraljord og et grunt jordsmonn. Skogtype dominert av lågurter med mange sjeldne orkideer og marklevende sopp. Lite påvirket skog kan ha naturskogspreg, men mange er preget av tidligere beite. | kalkskog |
| kalkskogMedBorealeLauvtrær | kalkskogMedBorealeLauvtrær | |
| kantkratt | Naturlig forekommende krattvegetasjon. Naturtype som omfatter skogkanter mot rasmarker, strender og andre åpne områder. Vegetasjonen preges av lys- og varmekrevende busker, gras og urtersom ikke er konkurransedyktige i sluttet skogvegetasjon. Krattvegetasjon kan være et resultat av gjengroing av tidligere åpen kulturmark, men det presiseres at denne kartleggingsenheten ikke er tenkt å vektlegge gjengroingsfaser av skjøtselsbetingede naturtyper i kulturlandskapet. | kantkratt |
| kilde | Naturtypen utgjøres av rike kilder (oppkommer/ grunnvannsframspring) og bekkestrekninger nedstrøms kilder, karakterisert av jevn vannføring (aldri uttørring), jevn vanntemperatur og høyere kalkinnhold enn omkringliggende naturtyper. Kildene opptrer ofte i kontaktsonen fastmark/myrkant, gjerne i tilknytning til kalkrike skogstyper og rikmyr. Selve kilden/kildekantener karakterisert av en spesiell mosevegetasjon dominert bl.a. av kildemosearter og tuffmoser. | kilde |
| kroksjøerFlomdamOgMeandrerendeElveparti | Flomdammer er små, grunne (< 5 m) vannforekomster på elvesletter som oversvømmes ved flom. Ofte med begrenset levetid. Kroksjøer er avsnørte elvebuer (meanderbuer). Flomdammene er ofte rester av gamle flomløp, oppdemte bekkemunninger o.l. Forekomstene er karakterisert av arter som finnes spredt til sjelden i selve elvestrengen, og dels arter som hører hjemme i små, grunne vannforekomster. Meandrerende elveparti er partier der elva slynger seg i store buer over en flat elveslette. Elva graver i ytterkant, og sedimenterer i innerkant av meanderbuen. | kroksjøerFlomdamOgMeandrerendeElveparti |
| kystfuruskog | Kystfuruskogen har innslag av kystbundne karplanter, moser og lav, særlig i rikere skog. Deler av kystfuruskogene var tidligere lyngheier som nå er i ferd med å gro igjen. Stort innslag av einer og røsslyng er typisk, og kanskje en følge av kulturpåvirkning. Flere spesielle utforminger etter næring i jordsmonn, eksponering og geografi. De fuktigste utformingene er å betrakte som regnskogsmiljøer. | kystfuruskog |
| kystgranskog | Boreal regnskog med gran som dominerende treslag. Fuktig og kjølig granskog med nettverk av rennende vann og sig. Stort antall av lav- og mosearter. Frodige og artsrike forekomster av lav på trærne. I ytre strøk er skogen ofte iblandet bjørk, selje, rogn og gråor. | kystgranskog |
| kystlynghei | Treløse, beiteskapte heisamfunn langs kysten med lyngarter, siv, gras og starr, vanligvis dominert av noen få plantearter. Røsslyng er et vesentlig innslag og dominerer ofte på tørrere deler, mens fuktigere deler kan være dominert av gras-, siv- og starrarter. Den geografiske variasjonen er betydelig med store, lyngfattige fuktheier i Sør-Rogaland, sørvendte tørrheier med purpurlyng lengst i vest og et større innslag av blokkebær og andre bærlyngarter på nordvendte lokaliteter, i høyden og nord for Stadt. Disse heiene danner gjerne mosaikk med myr, grasmark og strandsamfunn. | kystlynghei |
| kystmyr | Utformingene A0801 og A0802 er flyttet til naturtypen A11 oseanisk nedbørsmyr Intakte myrtyper i kystområdene (oseaniske områder, mest O3-seksjonen, men og O2 (se fig. 5.4). Finnes mest i vegetasjonssonene boreonemoral-mellomboreal. Innen O2-seksjonen finnes terrengdekkende myr i nordboreal sone (f.eks. i Trøndelag). Myrer i alpin sone er mindre aktuelle. | kystmyr |
| kystnærGrusOgSteinmark | kystnærGrusOgSteinmark | |
| lauveng | Lauveng er slåttemark med spredte lauvtrær. Trærne blir med jevne mellomrom styvet/høstet til fôr (dvs. “lauvet” om sommeren eller “riset” tidlig om våren) og har derfor små kroner. Denne driften gjør at styvingstrærne kan bli eldre enn andre trær. Også (hassel)busker som blir høstet (“stubbelauvet”) med jevne mellomrom kan inngå i lauvenga. Lauvenga er lite eller ikke gjødslet, men feltsjiktet er likevel gjerne frodig. På grunn av veksling mellom lys og skygge er artssammensetningen også variert. Langvarig hevd bidrar også til artsmangfold. Styving har nå nesten opphørt som driftsform bortsett fra på enkelte gårder bl.a. på Vestlandet (eks. Sogn) og i Telemark. De fleste gjenværende lauvenger er derfor gjengrodd eller i ferd med å gro igjen. | lauveng |
| leirskredgrop | leirskredgrop | |
| låglandsmyrIInnlandet | låglandsmyrIInnlandet | |
| middelsKalkrikBekkILåglandet | middelsKalkrikBekkILåglandet | |
| middelsKalkrikInnsjø | middelsKalkrikInnsjø | |
| mudderbank | Åpne, beskyttede strandsoner og gruntvannsområder på finsubstrat (leire, mudder, silt, finsand). Ofte kulturpåvirket og avhengig av beite. Særlig knyttet til bakevjer, bukter og dammer langs stilleflytende elver, samt til deltaområder, men også ved grunne innsjøer. Karakterisert av mange små, ettårige, amfibiske (periodevis vannlevende) pusleplanter. Går innover på stranda gjerne over i fuktenger. | mudderbank |
| naturbeitemark | Ikke tresatt beitemark med lang hevd som har vært lite/ikke gjødslet eller jordbearbeidet. Velhevdede naturbeitemarker som har blitt stadig sjeldnere. De kan være meget artsrike og mange planter, sopp og insekter er typiske for disse beitemarkene. | naturbeitemark |
| naturligFisketommeInnsjøerOgTjern | Omfatter myrtjern samt mer eller mindre høyereliggende innsjøer som pga. spredningshindere eller uegnete forhold for reproduksjon er naturlig fisketomme, og hvor det heller ikke har vært satt ut fisk. Karakterisert av større arter av bunndyr og dyreplankton som ikke greier seg med fisk tilstede, inkludert enkelte reliktarter med hovedforekomster i høyereliggende innsjøer som aldri har hatt fiskepopulasjoner. | naturligFisketommeInnsjøerOgTjern |
| oseaniskeBerg | oseaniskeBerg | |
| palsmyr | Palsmyr er en type blandingsmyr med torvhauger (palser) med en kjerne av torv og islinser som holder seg frosset gjennom hele sommeren. Palsmyr er således en type permafrost. Palsene kan være fra noen desimeter til 6-7 meter høye. De er for størstedelen nedbørsmyr, og de ligger som øyer i minerotrofe myrpartier | palsmyr |
| ravinedal | ravinedal | |
| regnskog | regnskog | |
| rikBarskog | rikBarskog | |
| rikBerglendtMark | rikBerglendtMark | |
| rikBlandingsskogILavlandet | Naturtypen opptrer i to vikarierende utforminger i boreonemoral og sørboreal sone, særlig på sørlige Østlandet. Den opptrer særlig i områder med «uryddig» topografi og variert berggrunn, på lokalklimatisk gunstige steder i terrenget som sørvendte lier, brattskråninger, sprekkedaler og bekkedaler. Den er derfor oftest naturlig fragmentert i mindre enheter. Jordsmonnet er for det meste ganske tørt og grunnlendt. Fellestrekk er stor småskalavariasjon i naturgrunnlaget, generell dominans av rike vegetasjonstyper, stor treslagsblanding med mye lauvtrær, og et utpreget heterogent og mosaikkartet skogbilde og vegetasjon. Naturtypen inkluderer elementer fra flere andre naturtyper, særlig «gammel barskog» (gran), «gammel lauvskog», «rik edellauvskog» og «gammel edellauvskog». Vegetasjon og skogstruktur opptrer i en så finskala og uryddig blanding at det er mest hensiktsmessig å beskrive dette som én samlet mosaikknaturtype. Naturverdiene er knyttet til mange ulike egenskaper (bl.a. rike vegetasjonstyper, stor treslagsvariasjon, gamle lauvtrær, gamle edellauvtrær, død ved) som opptrer tett sammen i en variert mosaikk, noe som gjør dette til artsrike hotspots. Disse blandingsskogene har noen av de største ansamlingene av truete og sjeldne arter i Norden. | rikBlandingsskogILavlandet |
| rikBorealLauvskog | rikBorealLauvskog | |
| rikEdellauvskog | Skog av varmekjære lauvtrær som ask, alm, eik, hassel, lind, bøk, svartor og spisslønn. Artsrike og frodige skoger med krav til varmt sommerklima, ofte på veldrenert og næringsrik jord i områder med rike bergarter. Ofte i sørvendte lier i tilknytning til bergvegger med underliggende rasmark. Ofte preget av tidligere tradisjonelle bruksformer som styving (høsting av lauv) og beite, med betydning for artsinnhold og utforming. | rikEdellauvskog |
| rikeSnøleier | Utformingene C0101 rabbe og C0102 leside er flyttet til ny naturtype C03 rik fjellhei og tundra. Utforming C0103 Snøleie er flyttet til ny naturtype C04 Rike snøleier. | rikeSnøleier |
| rikFastmarkIFjellet | rikFastmarkIFjellet | |
| rikKulturlandskapssjø | Omfatter innsjøer i kulturlandskapet, karakterisert av relativt kalk- og næringsrikt vann (mesotrofe til eutrofe innsjøer). Ofte betegnet som «naturlig næringsrike (eutrofe) innsjøer», selv om noe av næringsrikdommen som regel er et resultat av beliggenheten i (gamle) kulturlandskap. Kartleggingsbehovet er særlig stort mht. lite eller moderat gjødselspåvirkete (mesotrofe – svakt eutrofe) innsjøer med intakt mangfold. Overgjødsleteinnsjøer med hyppige algeoppblomstringer bør også vurderes. | rikKulturlandskapssjø |
| rikmyr | Jordvannsmyrer hovedsakelig på baserik berggrunn. Bunnsjiktet domineres av andre moseslekter enn torvmose, og minst én av de følgende artene inngår: myrstjernemose, rødmakkmose, stormakkmose. Feltsjiktet domineres ofte av grasvekster. Spesielt i lavlandet er rike myrer i dag sjeldne. På middelsrik myr er jåblom, sveltull, breiull og de nevnte moseartene gode karakterarter. Eksempler på karakteristiske arter for ekstremrikmyr er brunskjene og sotstarr. | rikmyr |
| rikOlivinfuruskog | rikOlivinfuruskog | |
| rikSumpskogKildeskogOgStrandskog | Næringsrike typer av lauvskog og kratt som vokser på sumpjord, gjerne tilknyttet forsenkninger i landskapet, raviner, rundt innsjøer, på elvesletter og langs bekker. Jordsmonnet har periodevis høy vannstand, spesielt på våren og forsommeren. Generelt dårlig drenering. Inneholder mange arter som krever stabile fuktighetsforhold. Velutviklet fattig sumpskog kan kartlegges som gammel barskog eller gammel lauvskog. | rikSumpskogKildeskogOgStrandskog |
| riktStrandberg | Der berggrunnen består av baserike («kalkrike») bergarter er vegetasjonen mer artsrik enn tilsvarende på fattigere berggrunn. Strandbergene kan også påvirkes av skjellsand, særlig i bergsprekker (“sjøsprøytsprekker”), og noen steder opptrer sesongfuktige utforminger påvirket av kalkrikt sigevann. Grunnet varierende eksposisjon og topografiske forhold, med ulik bølgepåvirkning, grad av humusdannelse og kulturpåvirkning, kan det være store variasjoner i plantedekket. Eksponerte odder, øyer og skjær er gjerne mer eller mindre helt nedvasket, med rikelig av fjærepytter, mens de beskyttede har et betydelig vegetasjonsdekke. Det er også store regionale forskjeller (se under utforminger). | riktStrandberg |
| roligflytendeElveløp | roligflytendeElveløp | |
| sanddyne | Sanddyner, eller flyvesandområder, kjennes først og fremst på forekomsten av fin sand som lett lar seg flytte av vinden, og det skapes dermed stadig nye formasjoner i landskapet. De klassiske «høydynene» er en sjelden naturtype i vårt land, stort sett avgrenset til områdene på Lista, Jæren og spredte forekomster i Nord-Norge, men mindre områder med flyvesand finnes mange steder langs kysten. Dynelandskapet er en variert og mosaikkpreget naturtype, med soneringer av tørre og artsfattige fordyner ytterst, dernest fuktigere, eroderte partier (såkalte dynetrau), til mer stabile, vegetasjonsdekkede enger og kratt innerst. Pga. ekstreme livsbetingelser (ustabilt, mineralrikt substrat og rask drenering/uttørking) er plante- og dyrelivet ofte spesielt og områdene lette å avgrense. Større flyvesandområder og forekomster av spesielle og/eller sjeldne plantesamfunn bør prioriteres i kartleggingen. | sanddyne |
| sandfuruskog | sandfuruskog | |
| skogsbekkekløft | skogsbekkekløft | |
| skrotemark | Skrotemark er en samlebetegnelse på menneskeskapte naturtyper som i hovedsak oppstår i forbindelse med deponering av masser, samtindustri- og anleggsvirksomhet og lignende. Naturtypen er som regel forstyrrelsesbetinget, og inneholder gjerne innførte arter eller konkurransesvake arter som etablerer seg i ledige nisjer. | skrotemark |
| slåttemark | Slåttemarker i langvarig hevd som har vært lite/ikke gjødslet eller jordbearbeidet. Slåttemark fantesbåde i innmark (slåtteenger) og utmark (utslåtter). De gamle, tradisjonelle slåttemarkene blir (til forskjell fra “moderne” slåtteeng) slått seint dvs. på ettersommeren (etter 10. juli). Høyet bakketørkes eller tørkes på hesjer før det fjernes. Slåttemarkene (særlig i innmark) har tradisjonelt vært etterbeitet på høsten, og noen beites også en periode på forsommeren. Tilbakegangen av naturtypen har vært svært sterk, og velhevdede slåttemarker er helt borte i mange distrikter. Både artsmangfold, identifikasjon og trusselsfaktorer har store likhetstrekk med naturbeitemarkene, men det er også viktige forskjeller som bl.a. beror på at: • dyr beiter selektivt, mens ljåen skjærer av alle plantene likt • det føres bort mer næringsstoffer med slått enn med beite • næringsstoffene er mer jevnt fordelte i slåttemark enn i beitemark der dyrene kan forårsake “omfordeling” næringsstoffene • beitemarka påvirkes i større grad av tråkk. | slåttemark |
| slåttemyr | Myrer med slåttebetinget eller beitepåvirket vegetasjon og preg. Mange myrer ble tradisjonelt slått som en del av fôrberginga. Etter siste krig forsvant denne driftsformen raskt, men flere steder bærer likevel vegetasjonen preg av tidligere slått. Slåtten forandrer myrvegetasjonen på flere måter, bl.a.ved å: • redusere mengden busker og lyngplanter • fjerne biomasse og i neste omgang redusere mengden strø på marka • hindre tuedannelse • øke mengden gras, starr, siv og moser (men det blir mindre torvmoser) • berede for konkurransesvake fjellplanter også på skogsmyrene • øke mengden orkidéer Bruken av våt myr til beite begrenses av myras svake bæreevne. Det var først og fremst kyr som beitet på myr. | slåttemyr |
| småbiotoper | Små rester av ulike biotoper eller elementer i jordbrukslandskapet og selve dyrkingslandskapet. Småbiotoper er gjerne små artsrike «oaser»i et elers ensartet jordbrukslandskap som for eksempelåkerholmer, steinrøyser og bergknauser. Spesielt verdifulle forekomster må identifiseres på grunnlag av hvilke arter og elementer de inneholder, samt hvor ensartet det omkringliggende landskapet er. Enkelte verdifulle småbiotoper behandles under andre naturtyper, bl.a. våtmark og kantkratt (rasmark/berg). Åkerholmer, bergknauser, ulike kantsoner m.v. har ofte tidligere vært slått og/ eller beitet, men områdene har ikke blitt pløyd/dyrket opp fordi de var uegnet til det. | småbiotoper |
| steinGrusOgSandstrand | steinGrusOgSandstrand | |
| storeGamleTrær | Typen omfatter store og gamle frittstående lauvtrær, styvingstrær og/eller hule trær i kulturlandskapet. Slike trær er ikke en naturtype i egentlig forstand, men et kulturlandskapselement. På grunn av at store trær har så stor betydning for andre organismer blir de likevel registrert som en naturtype. Særlig frittstående, gamle eiker og andre edellauvtrær i kulturlandskapet er viktige biotoper. | storeGamleTrær |
| strandengOgStrandsump | Strandenger opptrer på beskyttede, slake løsmassestrender (leire, silt, mudder) med engvegetasjon av salttolerante grasarter og urter, med regelmessige oversvømminger av sjøvann. Store strandengkompleks forekommer gjerne på innsiden av større, grunne bukter og brakkvannspoller. Er også ofte påvirket av ferskvannssig fra landsiden. Mange strandenger ble tidligere beitet eller slått. Ikke-hevdete strandenger er gjerne dominert av høyvokste grasarter, strandkvann m. fl., mens kortvokste, åpne utforminger opptrer der det er beitet eller der det er grunnlendt skjellsandsubstrat. Strandsumper kan ligge lenger ut enn strandenga eller inne i brakkvannsviker og domineres som oftest av bestander av enkeltarter. Frodige, høyvokste strandsumper av f.eks. havsivaks eller havstarr opptrer der det er dypere sedimenter av leire og organisk mudder. Store takrørsumper opptrer særlig ved bekkeutløp/brakkvannsområder og kan også føres til denne naturtypen. | strandengOgStrandsump |
| sværtKalkfattigInnsjø | sværtKalkfattigInnsjø | |
| sørvendtBergOgRasmark | Sørvendte berg og bergvegger, og rasmarker nedenfor skoggrensen. Stein- og blokkrike skråninger (ur, rasmark) dannet ved forvitring og utrasing under bratte bergvegger og hamrer. Vegetasjonen kan være rik i rasmarker, på knauser og bergflater med lettforvitrende, kalkholdige bergarter. Snøskred kan være en viktig faktor når det gjelder å hindre at områdene gror igjen med busker og trær. Nord- og østvendte rasmarker er oftere bevokst med barskog, som på grunn av vanskelige driftsforhold kan ha fine utforminger av gammelskog. Denne naturtypen føres opp under hovednaturtypen skog. | sørvendtBergOgRasmark |
| tresattKulturmark | Erstatter D17 Lauveng og D05 Hagemark | tresattKulturmark |
| ultramafiskOgKis-rikMark | Både ultrabasiske bergarter (olivin, serpentin) og tungmetallrike berg kjennes ofte lett igjen i felt på grunn av sin brune til rødbrune farge. Bergartene er giftige for mange planter og inneholder høye konsentrasjoner av bl.a. jern, magnesium, kobber, krom, molybden og nikkel. Det er typisk at man har en del interessante karplanter på ultrabasisk grunn, mens tungmetallrik grunn gjerne har noen interessante moser, i mindre grad karplanter. | ultramafiskOgKis-rikMark |
| undervannseng | undervannseng | |
| urOgRasmark | urOgRasmark | |
| vannkantsamfunn | vannkantsamfunn | |
| viktigBekkedrag | Små vassdrag i kulturlandskapet, kalkrike bekker og andre viktige bekkedrag. Bekkene er blodårer i landskapet, særlig i intensivt kulturlandskap og i fattige skogsmiljøer. Verdien ligger både i vannet og i kantsonen langs bekken. Kartleggingen fokuserer på spesielt verdifulle partier og bekker med landskapsøkologisk betydning. | viktigBekkedrag |
| våtmarksmassiv | våtmarksmassiv | |
| åpenFlommark | åpenFlommark | |
| åpenGrunnlendtKalkmark | åpenGrunnlendtKalkmark | |
| åpenKalkmark | åpenKalkmark | |
| åpenKalkmarkIOslofeltet | åpenKalkmarkIOslofeltet |
| Verdi | Navn | Beskrivelse |
|---|---|---|
| andreViktigeKulturmarkstyper | ||
| annenKulturmarkseng | ||
| annenViktigForekomst | ||
| arktisk-alpinGrunnVåtmark | Utformingene C0101 rabbe og C0102 leside er flyttet til ny naturtype C03 rik fjellhei og tundra. Utforming C0103 Snøleie er flyttet til ny naturtype C04 Rike snøleier. | |
| artsrikVeikant | Urterike veikanter med etablert vegetasjonsdekke. Vegkanter kan utvise et stort artsmangfold og blomsterprakt og består ofte av en blanding av arter fra flere vegetasjonstyper. Artssammensetningen kan være lik den vi finner i slåttemarker og veikanter vil i noen tilfeller kunne tjene som erstatningsbiotop for slåttemarker. I tidligere tider var veikantslått en selvfølgelig del av fôrberginga, men i dag slås veikanten hovedsakelig for å bedre sikten langs veien. Lokaliteter med høyt innslag av slåttemarksarter og generelt stabile, artsrike biotoper bør prioriteres ved registrering. | |
| beiteskog | Skog som beites og som har et tydelig beitepreg. | |
| borealHei | ||
| brakkvannsdelta | Et prosjekt for å reklassifisere "Brakkvannsdelta" til "Aktivt marint delta" ble aldri fullført i naturbase. Navnet "brakkvannsdelta" ble reintrodusert pr 01.01.2020 | |
| brakkvannspoll | ||
| brakkvannssjø | Data overført fra G0203 i HB19 (10.01.2020) | |
| brannfelt | Skogbrann er en naturlig økologisk faktor. Suksesjonen etter brann er avhengig av vegetasjonen før brann og vegetasjon rundt som forsyner brannfeltet med frø. På rikere mark får en kraftig lauvtredominans av treslag som bjørk, osp og selje. På fattigere mark kommer furu tidlig inn, og det blir mindre innslag av lauv. Skogbrann frigjør en rekke næringsstoffer som fører til oppblomstring av pionerarter som geitrams og bringebær. De første årene etter en skogbrann er det et yrende insekt- og fugleliv på brannflata. | |
| breforland | ||
| dam | Små og grunne vannansamlinger, hovedsakelig i kulturlandskapet. Naturlige eller oppdemte. Vanligvis under 50 x 50 m, uten bølgeslagserosjon langs bredden og med såpass liten dybde at rotfast vegetasjon kan dekke hele bunnen. Uttørking eller bunnfrysing kan ved ekstreme forhold finne sted. De aller fleste ikke-kulturpåvirkete dammene (bortsett fra på elvesletter – se flomdammer og saltpåvirkete dammer/fjærepytter i strandsonen) vil være myrpregete. Slike myrdammer er svært vanlige, og det foreligger i dag ikke habitatkunnskap til å skille ut særlig artsrike utforminger fra de mer trivielle. Lokaliteter med kjent forekomst av spesielle arter, særlig myrdammer med salamander eller rødlistede øyenstikker-arter kan også registreres som artsforekomster. | |
| deltaområde | Omfatter innlandsdeltaer, dvs. våtmarker og gruntområder i tilknytning til større elvemunninger, og med særlig vekt på intakte utforminger. Deltaplattformen omfatter landtunger (sedimentasjonsbanker), bakevjer, dammer, flomløp og langgrunne mudderflater. Kartleggingsobjektet er egentlig et landskapselement som inkluderer flere verdifulle naturtyper som også er omhandlet separat (kroksjøer/flomdammer, mudderbanker, fuktenger, rikere sumpskog, større elveører, samt evjer, bukter og viker). Deltaområder er likevel valgt som en kartleggingsenhet fordi de utgjør helhetlige områder i landskapsøkologisk og forvaltningsmessig perspektiv Et prosjekt for å reklassifisere "Deltaområde" til "Aktivt ferskvannsdelta" ble aldri fullført i naturbase. Navnet "detlaområde" ble reintrodusert pr 01.01.2020 | |
| driftvoll | ||
| dødisgrop | ||
| elveslette | ||
| engpregeteErstatningsbiotoper | ||
| erstatningsbiotoper | Samlebetegnelse på menneskepåvirkete eller menneskeskapte biotoper som erstatter/supplerer andre eller tidligere leveområder, både kulturpåvirkete og ikke kulturpåvirkete, (særlig) for utsatte og sjeldne arter. Naturtypen har flere likhetstrekk med naturtypen skrotemark, men på skrotemark består floraelementet gjerne av innførte arter. | |
| erstatningsbiotoperPåBergOgÅpenJord | ||
| erstatningsbiotoperPåTresattMark | ||
| erstatningsbiotoperPåVed | ||
| flommarksskog | ||
| fosse-eng | ||
| fosseberg | ||
| fossesprøytsone | Naturtypen utgjøres av de åpne kantsonene omkring fosser («fosse-eng»). Fossene må ha et så stort fall og en så høy vannføring at det dannes en sone med stabil fossesprøyt og fosserøyk omkring nedre del av fossen. Fossesprøytsonene opptrer ofte i kontakt med vierkratt, høgstaudeskog/eng, eller (overrislede) bergflater, og kan ha vegetasjonsmessig store likheter med disse naturtypene. Sonen nærmest fossen er karakterisert av en spesiell mosevegetasjon på stein og berg. Denne inneholder særlig fuktighetskrevende arter, som ellers kan være knyttet til bekker og bekkekanter som sjelden eller aldri tørker ut. | |
| fuglegjødsletEngOgKnaus | ||
| fuktenger | ||
| gammelBarskog | Mange arter er avhengig av de stabile forhold og de strukturene som oppstår når økosystemer blir gamle. Gammel skog som har vært lite påvirket av menneskelig aktivitet gjennom tidene kjennetegnes generelt ved å ha mye liggende og stående død ved og trær med store dimensjoner. Skogen er ofte fleraldret og flersjiktet. Strukturene i en gammelskog vil variere med vegetasjonstyper og suksesjonstadier. Til alle treslag er det knyttet arter som er spesialister på akkurat dette treslaget, og mange av de mer igjen knyttet til spesielle aldersfaser i treets liv. En skog med flere treslag, spredt på ulike aldre vil automatisk inneholde flere arter enn en ensaldret skog med ett treslag. Naturtypen vil også omfatte velutviklede fattige sumpskoger. | |
| gammelBorealLauvskog | ||
| gammelEdellauvskog | ||
| gammelFuruskog | ||
| gammelGranskog | ||
| gammelLavlandsblandingsskog | ||
| gammelSump-OgKildeskog | ||
| grotte | Naturlige eller menneskeskapte uoppvarmede hulrom. Frostfrie og uoppvarmede hulrom som holder stabil temperatur, og hvor vintertemperaturen i hele eller deler av hulrommet ikke går under frysepunktet. Oftest med høy luftfuktighet og/eller med vannansamlinger. | |
| grunneStrømmer | ||
| gråor-Heggeskog | Utforminig F0502 Liskog/raviner er lagt til utformingen F0706 gammel gråorheggeskog under F07 gammel boreal lauvskog. Skog der gråor, dunbjørk, hegg, selje, svartor og svartvier er viktige treslag. Frodig og artsrik skog dominert av urter og høye gras. Rik fauna spesielt av virvelløse dyr og fugler. På fuktig, næringsrik jord i dalbunner langs elver (flommarksskog), i raviner, i leirområder og på rasmark i lier. Flommarksskogene er preget av slamavsetning og høyt grunnvann. Liskogene er ofte gjengroingsstadier fra åpen kulturmark. | |
| hagemark | Hagemark eller havnehager er ugjødslet eller lite gjødslet beitemark med tre- og/eller busksjikt. Feltsjiktet blir utnyttet til beite. Trær og busker står derfor ikke så tett. Trær og busker i hagemark blir gjerne utnyttet bl.a. til ved. Trærne kan også styves (lauves) dvs. at topper og greiner blir kuttet av til husdyrfôr eller til garving, men denne bruken har i dag stort sett opphørt. (Se nærmere beskrivelse under Høstingsskog og Lauveng.) | |
| hurtigstrømmendeElveløp | ||
| høstingsskog | Bare et mindretall av forekomstene er registrert. Høstingsskog er lauvskog der trærne ble høstet ved “styving” eller “stubbelauving”. Styvingstrær blir høstet ved at greiner blir kuttet med noen års mellomrom til husdyrfôr (“lauving”, ”rising”) eller til produksjon av bast, reip eller bark til garving (for nærmere utdyping se ”Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker.) De vanligste styvingstrærne var ask, alm, lavlandsbjørk og selje, men også rogn, osp, svartor, lind og eik ble styvet.Ved stubbelauving blir flerstammete trær kuttet ved basis til fôr (eller høstet til emneved). Hassel, or og fjellbjørk ble gjerne høstet slik. Ofte utviklet man høstingsskog i brattlendt, steinete terreng og på grov ur der forholdene ikke egnet seg til slått eller beite. Noen steder ble imidlertid også feltsjiktet i høstingsskogen utnyttet. Bruk av høstingsskog har nå stort sett opphørt og de fleste har grodd igjen til tett skog. På Vestlandet finnes imidlertid fortsatt rester av tidligere høstingsskoger med styvingstrær i bratte fjordlier og i sør- og sørvestvendte lier i dalene. Stubbelauvet høstingsskog er det lite igjen av. | |
| ikkeForsuretRestområde | Naturtypen er bare interessant i (kraftig) forsurete områder der det foreligger tilbakegang og tap av forsuringsfølsomme arter over større arealer. Her opptrer de følsomme artene bare med små restforekomster («refugier») i ikke-forsurete lokaliteter, dvs. lokaliteter med et relativt høyt, naturlig kalkinnhold (kalsium-innhold > 2-3 mg Ca/l). Opptrer i fattige grunnfjellsområder gjerne der det er amfibolittganger, breksjesoner eller løsmasser under marin grense. Bare naturlig kalkrike lokaliteter inngår (dvs. kalkete lokaliteter kartlegges normalt ikke, men kan inkluderes der de er langtidskalket og fungerer som viktige refugier). | |
| intaktHøgmyr | Intakt høgmyr og Terrengdekkende myr) er nå slått sammen og delt inn i to naturtyper (Intakt myr i ytre kyststrøk og Intakt lavlandsmyr i innlandet) | |
| intaktLavlandsmyr | ||
| intaktLavlandsmyrIInnlandet | Utformingen A0701 er flyttet til naturtypen A10 Høgmyrer i innlandet Intakte myrtyper i lavlandet i Sør- og Midt-Norge, med unntak av kystområdene (oseaniske områder, kystmyr). Rikmyr, kilde og kildebekk (se egne fakta ark) kan inngå. | |
| isinnfrysingsmark | ||
| jordpyramide | ||
| kalkbarskog | ||
| kalkedellauvskog | ||
| kalkfattigOgKlarBekkEllerElv | ||
| kalkrikBekkOgLitenElv | ||
| kalkrikeEnger | ||
| kalkrikeOmråderIFjellet | Samlenaturtype for all kalkrik vegetasjon i fjellet. Kalkrik bergrunn gir et næringsrikt jordsmonn og stedvis frodig vegetasjon med et høyt antall urter, lav og moser. Rikmyrer og rikkilder over skoggrensa kan kartlegges separat dersom en ønsker det (se også myrkapitlet). Gamle beite- og slåttemarker er også gjerne knyttet til næringsrike områder på kalkrik grunn. | |
| kalksjø | Små, (sterkt) kalkrike, næringsfattige innsjøer, gjerne med kalkutfellinger på vegetasjon og på bunnen (kalsium > 20 mg Ca/l). Karakterisert av kransalgevegetasjon (mest Chara spp.) som bygger opp kalkmergelbanker, noen ganger også velutviklet langskuddsvegetasjon (overgang mot «tjønnaks-sjøer»; se kulturlandskapssjøer). Videre karakterisert bl.a. av kalkavhengige, skallbærende snegler og muslinger, svamper, samt kalsifile insekter. Også en del mer eller mindre kalkkrevende dyreplanktonarter (eks. Daphniaspp.). | |
| kalkskog | Utforminger som ikke er serpentinfuruskog eller kalkbjørkeskog er lagt til utforminger under F16 kalkbarskog Gjerne åpen skog med stor variasjon i treslag. Vanligst er furu, gran og dunbjørk. Stor variasjon i vegetasjonstyper fra ekstremt tørre til sesongfuktige typer. Artsrik kantvegetasjon. Best utviklet på varme lokaliteter med kalkrike bergarter, skjellsand eller kalkrik mineraljord og et grunt jordsmonn. Skogtype dominert av lågurter med mange sjeldne orkideer og marklevende sopp. Lite påvirket skog kan ha naturskogspreg, men mange er preget av tidligere beite. | |
| kalkskogMedBorealeLauvtrær | ||
| kantkratt | Naturlig forekommende krattvegetasjon. Naturtype som omfatter skogkanter mot rasmarker, strender og andre åpne områder. Vegetasjonen preges av lys- og varmekrevende busker, gras og urtersom ikke er konkurransedyktige i sluttet skogvegetasjon. Krattvegetasjon kan være et resultat av gjengroing av tidligere åpen kulturmark, men det presiseres at denne kartleggingsenheten ikke er tenkt å vektlegge gjengroingsfaser av skjøtselsbetingede naturtyper i kulturlandskapet. | |
| kilde | Naturtypen utgjøres av rike kilder (oppkommer/ grunnvannsframspring) og bekkestrekninger nedstrøms kilder, karakterisert av jevn vannføring (aldri uttørring), jevn vanntemperatur og høyere kalkinnhold enn omkringliggende naturtyper. Kildene opptrer ofte i kontaktsonen fastmark/myrkant, gjerne i tilknytning til kalkrike skogstyper og rikmyr. Selve kilden/kildekantener karakterisert av en spesiell mosevegetasjon dominert bl.a. av kildemosearter og tuffmoser. | |
| kroksjøerFlomdamOgMeandrerendeElveparti | Flomdammer er små, grunne (< 5 m) vannforekomster på elvesletter som oversvømmes ved flom. Ofte med begrenset levetid. Kroksjøer er avsnørte elvebuer (meanderbuer). Flomdammene er ofte rester av gamle flomløp, oppdemte bekkemunninger o.l. Forekomstene er karakterisert av arter som finnes spredt til sjelden i selve elvestrengen, og dels arter som hører hjemme i små, grunne vannforekomster. Meandrerende elveparti er partier der elva slynger seg i store buer over en flat elveslette. Elva graver i ytterkant, og sedimenterer i innerkant av meanderbuen. | |
| kystfuruskog | Kystfuruskogen har innslag av kystbundne karplanter, moser og lav, særlig i rikere skog. Deler av kystfuruskogene var tidligere lyngheier som nå er i ferd med å gro igjen. Stort innslag av einer og røsslyng er typisk, og kanskje en følge av kulturpåvirkning. Flere spesielle utforminger etter næring i jordsmonn, eksponering og geografi. De fuktigste utformingene er å betrakte som regnskogsmiljøer. | |
| kystgranskog | Boreal regnskog med gran som dominerende treslag. Fuktig og kjølig granskog med nettverk av rennende vann og sig. Stort antall av lav- og mosearter. Frodige og artsrike forekomster av lav på trærne. I ytre strøk er skogen ofte iblandet bjørk, selje, rogn og gråor. | |
| kystlynghei | Treløse, beiteskapte heisamfunn langs kysten med lyngarter, siv, gras og starr, vanligvis dominert av noen få plantearter. Røsslyng er et vesentlig innslag og dominerer ofte på tørrere deler, mens fuktigere deler kan være dominert av gras-, siv- og starrarter. Den geografiske variasjonen er betydelig med store, lyngfattige fuktheier i Sør-Rogaland, sørvendte tørrheier med purpurlyng lengst i vest og et større innslag av blokkebær og andre bærlyngarter på nordvendte lokaliteter, i høyden og nord for Stadt. Disse heiene danner gjerne mosaikk med myr, grasmark og strandsamfunn. | |
| kystmyr | Utformingene A0801 og A0802 er flyttet til naturtypen A11 oseanisk nedbørsmyr Intakte myrtyper i kystområdene (oseaniske områder, mest O3-seksjonen, men og O2 (se fig. 5.4). Finnes mest i vegetasjonssonene boreonemoral-mellomboreal. Innen O2-seksjonen finnes terrengdekkende myr i nordboreal sone (f.eks. i Trøndelag). Myrer i alpin sone er mindre aktuelle. | |
| kystnærGrusOgSteinmark | ||
| lauveng | Lauveng er slåttemark med spredte lauvtrær. Trærne blir med jevne mellomrom styvet/høstet til fôr (dvs. “lauvet” om sommeren eller “riset” tidlig om våren) og har derfor små kroner. Denne driften gjør at styvingstrærne kan bli eldre enn andre trær. Også (hassel)busker som blir høstet (“stubbelauvet”) med jevne mellomrom kan inngå i lauvenga. Lauvenga er lite eller ikke gjødslet, men feltsjiktet er likevel gjerne frodig. På grunn av veksling mellom lys og skygge er artssammensetningen også variert. Langvarig hevd bidrar også til artsmangfold. Styving har nå nesten opphørt som driftsform bortsett fra på enkelte gårder bl.a. på Vestlandet (eks. Sogn) og i Telemark. De fleste gjenværende lauvenger er derfor gjengrodd eller i ferd med å gro igjen. | |
| leirskredgrop | ||
| låglandsmyrIInnlandet | ||
| middelsKalkrikBekkILåglandet | ||
| middelsKalkrikInnsjø | ||
| mudderbank | Åpne, beskyttede strandsoner og gruntvannsområder på finsubstrat (leire, mudder, silt, finsand). Ofte kulturpåvirket og avhengig av beite. Særlig knyttet til bakevjer, bukter og dammer langs stilleflytende elver, samt til deltaområder, men også ved grunne innsjøer. Karakterisert av mange små, ettårige, amfibiske (periodevis vannlevende) pusleplanter. Går innover på stranda gjerne over i fuktenger. | |
| naturbeitemark | Ikke tresatt beitemark med lang hevd som har vært lite/ikke gjødslet eller jordbearbeidet. Velhevdede naturbeitemarker som har blitt stadig sjeldnere. De kan være meget artsrike og mange planter, sopp og insekter er typiske for disse beitemarkene. | |
| naturligFisketommeInnsjøerOgTjern | Omfatter myrtjern samt mer eller mindre høyereliggende innsjøer som pga. spredningshindere eller uegnete forhold for reproduksjon er naturlig fisketomme, og hvor det heller ikke har vært satt ut fisk. Karakterisert av større arter av bunndyr og dyreplankton som ikke greier seg med fisk tilstede, inkludert enkelte reliktarter med hovedforekomster i høyereliggende innsjøer som aldri har hatt fiskepopulasjoner. | |
| oseaniskeBerg | ||
| palsmyr | Palsmyr er en type blandingsmyr med torvhauger (palser) med en kjerne av torv og islinser som holder seg frosset gjennom hele sommeren. Palsmyr er således en type permafrost. Palsene kan være fra noen desimeter til 6-7 meter høye. De er for størstedelen nedbørsmyr, og de ligger som øyer i minerotrofe myrpartier | |
| ravinedal | ||
| regnskog | ||
| rikBarskog | ||
| rikBerglendtMark | ||
| rikBlandingsskogILavlandet | Naturtypen opptrer i to vikarierende utforminger i boreonemoral og sørboreal sone, særlig på sørlige Østlandet. Den opptrer særlig i områder med «uryddig» topografi og variert berggrunn, på lokalklimatisk gunstige steder i terrenget som sørvendte lier, brattskråninger, sprekkedaler og bekkedaler. Den er derfor oftest naturlig fragmentert i mindre enheter. Jordsmonnet er for det meste ganske tørt og grunnlendt. Fellestrekk er stor småskalavariasjon i naturgrunnlaget, generell dominans av rike vegetasjonstyper, stor treslagsblanding med mye lauvtrær, og et utpreget heterogent og mosaikkartet skogbilde og vegetasjon. Naturtypen inkluderer elementer fra flere andre naturtyper, særlig «gammel barskog» (gran), «gammel lauvskog», «rik edellauvskog» og «gammel edellauvskog». Vegetasjon og skogstruktur opptrer i en så finskala og uryddig blanding at det er mest hensiktsmessig å beskrive dette som én samlet mosaikknaturtype. Naturverdiene er knyttet til mange ulike egenskaper (bl.a. rike vegetasjonstyper, stor treslagsvariasjon, gamle lauvtrær, gamle edellauvtrær, død ved) som opptrer tett sammen i en variert mosaikk, noe som gjør dette til artsrike hotspots. Disse blandingsskogene har noen av de største ansamlingene av truete og sjeldne arter i Norden. | |
| rikBorealLauvskog | ||
| rikEdellauvskog | Skog av varmekjære lauvtrær som ask, alm, eik, hassel, lind, bøk, svartor og spisslønn. Artsrike og frodige skoger med krav til varmt sommerklima, ofte på veldrenert og næringsrik jord i områder med rike bergarter. Ofte i sørvendte lier i tilknytning til bergvegger med underliggende rasmark. Ofte preget av tidligere tradisjonelle bruksformer som styving (høsting av lauv) og beite, med betydning for artsinnhold og utforming. | |
| rikeSnøleier | Utformingene C0101 rabbe og C0102 leside er flyttet til ny naturtype C03 rik fjellhei og tundra. Utforming C0103 Snøleie er flyttet til ny naturtype C04 Rike snøleier. | |
| rikFastmarkIFjellet | ||
| rikKulturlandskapssjø | Omfatter innsjøer i kulturlandskapet, karakterisert av relativt kalk- og næringsrikt vann (mesotrofe til eutrofe innsjøer). Ofte betegnet som «naturlig næringsrike (eutrofe) innsjøer», selv om noe av næringsrikdommen som regel er et resultat av beliggenheten i (gamle) kulturlandskap. Kartleggingsbehovet er særlig stort mht. lite eller moderat gjødselspåvirkete (mesotrofe – svakt eutrofe) innsjøer med intakt mangfold. Overgjødsleteinnsjøer med hyppige algeoppblomstringer bør også vurderes. | |
| rikmyr | Jordvannsmyrer hovedsakelig på baserik berggrunn. Bunnsjiktet domineres av andre moseslekter enn torvmose, og minst én av de følgende artene inngår: myrstjernemose, rødmakkmose, stormakkmose. Feltsjiktet domineres ofte av grasvekster. Spesielt i lavlandet er rike myrer i dag sjeldne. På middelsrik myr er jåblom, sveltull, breiull og de nevnte moseartene gode karakterarter. Eksempler på karakteristiske arter for ekstremrikmyr er brunskjene og sotstarr. | |
| rikOlivinfuruskog | ||
| rikSumpskogKildeskogOgStrandskog | Næringsrike typer av lauvskog og kratt som vokser på sumpjord, gjerne tilknyttet forsenkninger i landskapet, raviner, rundt innsjøer, på elvesletter og langs bekker. Jordsmonnet har periodevis høy vannstand, spesielt på våren og forsommeren. Generelt dårlig drenering. Inneholder mange arter som krever stabile fuktighetsforhold. Velutviklet fattig sumpskog kan kartlegges som gammel barskog eller gammel lauvskog. | |
| riktStrandberg | Der berggrunnen består av baserike («kalkrike») bergarter er vegetasjonen mer artsrik enn tilsvarende på fattigere berggrunn. Strandbergene kan også påvirkes av skjellsand, særlig i bergsprekker (“sjøsprøytsprekker”), og noen steder opptrer sesongfuktige utforminger påvirket av kalkrikt sigevann. Grunnet varierende eksposisjon og topografiske forhold, med ulik bølgepåvirkning, grad av humusdannelse og kulturpåvirkning, kan det være store variasjoner i plantedekket. Eksponerte odder, øyer og skjær er gjerne mer eller mindre helt nedvasket, med rikelig av fjærepytter, mens de beskyttede har et betydelig vegetasjonsdekke. Det er også store regionale forskjeller (se under utforminger). | |
| roligflytendeElveløp | ||
| sanddyne | Sanddyner, eller flyvesandområder, kjennes først og fremst på forekomsten av fin sand som lett lar seg flytte av vinden, og det skapes dermed stadig nye formasjoner i landskapet. De klassiske «høydynene» er en sjelden naturtype i vårt land, stort sett avgrenset til områdene på Lista, Jæren og spredte forekomster i Nord-Norge, men mindre områder med flyvesand finnes mange steder langs kysten. Dynelandskapet er en variert og mosaikkpreget naturtype, med soneringer av tørre og artsfattige fordyner ytterst, dernest fuktigere, eroderte partier (såkalte dynetrau), til mer stabile, vegetasjonsdekkede enger og kratt innerst. Pga. ekstreme livsbetingelser (ustabilt, mineralrikt substrat og rask drenering/uttørking) er plante- og dyrelivet ofte spesielt og områdene lette å avgrense. Større flyvesandområder og forekomster av spesielle og/eller sjeldne plantesamfunn bør prioriteres i kartleggingen. | |
| sandfuruskog | ||
| skogsbekkekløft | ||
| skrotemark | Skrotemark er en samlebetegnelse på menneskeskapte naturtyper som i hovedsak oppstår i forbindelse med deponering av masser, samtindustri- og anleggsvirksomhet og lignende. Naturtypen er som regel forstyrrelsesbetinget, og inneholder gjerne innførte arter eller konkurransesvake arter som etablerer seg i ledige nisjer. | |
| slåttemark | Slåttemarker i langvarig hevd som har vært lite/ikke gjødslet eller jordbearbeidet. Slåttemark fantesbåde i innmark (slåtteenger) og utmark (utslåtter). De gamle, tradisjonelle slåttemarkene blir (til forskjell fra “moderne” slåtteeng) slått seint dvs. på ettersommeren (etter 10. juli). Høyet bakketørkes eller tørkes på hesjer før det fjernes. Slåttemarkene (særlig i innmark) har tradisjonelt vært etterbeitet på høsten, og noen beites også en periode på forsommeren. Tilbakegangen av naturtypen har vært svært sterk, og velhevdede slåttemarker er helt borte i mange distrikter. Både artsmangfold, identifikasjon og trusselsfaktorer har store likhetstrekk med naturbeitemarkene, men det er også viktige forskjeller som bl.a. beror på at: • dyr beiter selektivt, mens ljåen skjærer av alle plantene likt • det føres bort mer næringsstoffer med slått enn med beite • næringsstoffene er mer jevnt fordelte i slåttemark enn i beitemark der dyrene kan forårsake “omfordeling” næringsstoffene • beitemarka påvirkes i større grad av tråkk. | |
| slåttemyr | Myrer med slåttebetinget eller beitepåvirket vegetasjon og preg. Mange myrer ble tradisjonelt slått som en del av fôrberginga. Etter siste krig forsvant denne driftsformen raskt, men flere steder bærer likevel vegetasjonen preg av tidligere slått. Slåtten forandrer myrvegetasjonen på flere måter, bl.a.ved å: • redusere mengden busker og lyngplanter • fjerne biomasse og i neste omgang redusere mengden strø på marka • hindre tuedannelse • øke mengden gras, starr, siv og moser (men det blir mindre torvmoser) • berede for konkurransesvake fjellplanter også på skogsmyrene • øke mengden orkidéer Bruken av våt myr til beite begrenses av myras svake bæreevne. Det var først og fremst kyr som beitet på myr. | |
| småbiotoper | Små rester av ulike biotoper eller elementer i jordbrukslandskapet og selve dyrkingslandskapet. Småbiotoper er gjerne små artsrike «oaser»i et elers ensartet jordbrukslandskap som for eksempelåkerholmer, steinrøyser og bergknauser. Spesielt verdifulle forekomster må identifiseres på grunnlag av hvilke arter og elementer de inneholder, samt hvor ensartet det omkringliggende landskapet er. Enkelte verdifulle småbiotoper behandles under andre naturtyper, bl.a. våtmark og kantkratt (rasmark/berg). Åkerholmer, bergknauser, ulike kantsoner m.v. har ofte tidligere vært slått og/ eller beitet, men områdene har ikke blitt pløyd/dyrket opp fordi de var uegnet til det. | |
| steinGrusOgSandstrand | ||
| storeGamleTrær | Typen omfatter store og gamle frittstående lauvtrær, styvingstrær og/eller hule trær i kulturlandskapet. Slike trær er ikke en naturtype i egentlig forstand, men et kulturlandskapselement. På grunn av at store trær har så stor betydning for andre organismer blir de likevel registrert som en naturtype. Særlig frittstående, gamle eiker og andre edellauvtrær i kulturlandskapet er viktige biotoper. | |
| strandengOgStrandsump | Strandenger opptrer på beskyttede, slake løsmassestrender (leire, silt, mudder) med engvegetasjon av salttolerante grasarter og urter, med regelmessige oversvømminger av sjøvann. Store strandengkompleks forekommer gjerne på innsiden av større, grunne bukter og brakkvannspoller. Er også ofte påvirket av ferskvannssig fra landsiden. Mange strandenger ble tidligere beitet eller slått. Ikke-hevdete strandenger er gjerne dominert av høyvokste grasarter, strandkvann m. fl., mens kortvokste, åpne utforminger opptrer der det er beitet eller der det er grunnlendt skjellsandsubstrat. Strandsumper kan ligge lenger ut enn strandenga eller inne i brakkvannsviker og domineres som oftest av bestander av enkeltarter. Frodige, høyvokste strandsumper av f.eks. havsivaks eller havstarr opptrer der det er dypere sedimenter av leire og organisk mudder. Store takrørsumper opptrer særlig ved bekkeutløp/brakkvannsområder og kan også føres til denne naturtypen. | |
| sværtKalkfattigInnsjø | ||
| sørvendtBergOgRasmark | Sørvendte berg og bergvegger, og rasmarker nedenfor skoggrensen. Stein- og blokkrike skråninger (ur, rasmark) dannet ved forvitring og utrasing under bratte bergvegger og hamrer. Vegetasjonen kan være rik i rasmarker, på knauser og bergflater med lettforvitrende, kalkholdige bergarter. Snøskred kan være en viktig faktor når det gjelder å hindre at områdene gror igjen med busker og trær. Nord- og østvendte rasmarker er oftere bevokst med barskog, som på grunn av vanskelige driftsforhold kan ha fine utforminger av gammelskog. Denne naturtypen føres opp under hovednaturtypen skog. | |
| tresattKulturmark | Erstatter D17 Lauveng og D05 Hagemark | |
| ultramafiskOgKis-rikMark | Både ultrabasiske bergarter (olivin, serpentin) og tungmetallrike berg kjennes ofte lett igjen i felt på grunn av sin brune til rødbrune farge. Bergartene er giftige for mange planter og inneholder høye konsentrasjoner av bl.a. jern, magnesium, kobber, krom, molybden og nikkel. Det er typisk at man har en del interessante karplanter på ultrabasisk grunn, mens tungmetallrik grunn gjerne har noen interessante moser, i mindre grad karplanter. | |
| undervannseng | ||
| urOgRasmark | ||
| vannkantsamfunn | ||
| viktigBekkedrag | Små vassdrag i kulturlandskapet, kalkrike bekker og andre viktige bekkedrag. Bekkene er blodårer i landskapet, særlig i intensivt kulturlandskap og i fattige skogsmiljøer. Verdien ligger både i vannet og i kantsonen langs bekken. Kartleggingen fokuserer på spesielt verdifulle partier og bekker med landskapsøkologisk betydning. | |
| våtmarksmassiv | ||
| åpenFlommark | ||
| åpenGrunnlendtKalkmark | ||
| åpenKalkmark | ||
| åpenKalkmarkIOslofeltet |
| Name | Description | Code value |
|---|---|---|
| andreViktigeKulturmarkstyper | ||
| annenKulturmarkseng | ||
| annenViktigForekomst | ||
| arktisk-alpinGrunnVåtmark | ||
| artsrikVeikant | ||
| beiteskog | ||
| borealHei | ||
| brakkvannsdelta | ||
| brakkvannspoll | ||
| brakkvannssjø | ||
| brannfelt | ||
| breforland | ||
| dam | ||
| deltaområde | ||
| driftvoll | ||
| dødisgrop | ||
| elveslette | ||
| engpregeteErstatningsbiotoper | ||
| erstatningsbiotoper | ||
| erstatningsbiotoperPåBergOgÅpenJord | ||
| erstatningsbiotoperPåTresattMark | ||
| erstatningsbiotoperPåVed | ||
| flommarksskog | ||
| fosse-eng | ||
| fosseberg | ||
| fossesprøytsone | ||
| fuglegjødsletEngOgKnaus | ||
| fuktenger | ||
| gammelBarskog | ||
| gammelBorealLauvskog | ||
| gammelEdellauvskog | ||
| gammelFuruskog | ||
| gammelGranskog | ||
| gammelLavlandsblandingsskog | ||
| gammelSump-OgKildeskog | ||
| grotte | ||
| grunneStrømmer | ||
| gråor-Heggeskog | ||
| hagemark | ||
| hurtigstrømmendeElveløp | ||
| høstingsskog | ||
| ikkeForsuretRestområde | ||
| intaktHøgmyr | ||
| intaktLavlandsmyr | ||
| intaktLavlandsmyrIInnlandet | ||
| isinnfrysingsmark | ||
| jordpyramide | ||
| kalkbarskog | ||
| kalkedellauvskog | ||
| kalkfattigOgKlarBekkEllerElv | ||
| kalkrikBekkOgLitenElv | ||
| kalkrikeEnger | ||
| kalkrikeOmråderIFjellet | ||
| kalksjø | ||
| kalkskog | ||
| kalkskogMedBorealeLauvtrær | ||
| kantkratt | ||
| kilde | ||
| kroksjøerFlomdamOgMeandrerendeElveparti | ||
| kystfuruskog | ||
| kystgranskog | ||
| kystlynghei | ||
| kystmyr | ||
| kystnærGrusOgSteinmark | ||
| lauveng | ||
| leirskredgrop | ||
| låglandsmyrIInnlandet | ||
| middelsKalkrikBekkILåglandet | ||
| middelsKalkrikInnsjø | ||
| mudderbank | ||
| naturbeitemark | ||
| naturligFisketommeInnsjøerOgTjern | ||
| oseaniskeBerg | ||
| palsmyr | ||
| ravinedal | ||
| regnskog | ||
| rikBarskog | ||
| rikBerglendtMark | ||
| rikBlandingsskogILavlandet | ||
| rikBorealLauvskog | ||
| rikEdellauvskog | ||
| rikeSnøleier | ||
| rikFastmarkIFjellet | ||
| rikKulturlandskapssjø | ||
| rikmyr | ||
| rikOlivinfuruskog | ||
| rikSumpskogKildeskogOgStrandskog | ||
| riktStrandberg | ||
| roligflytendeElveløp | ||
| sanddyne | ||
| sandfuruskog | ||
| skogsbekkekløft | ||
| skrotemark | ||
| slåttemark | ||
| slåttemyr | ||
| småbiotoper | ||
| steinGrusOgSandstrand | ||
| storeGamleTrær | ||
| strandengOgStrandsump | ||
| sværtKalkfattigInnsjø | ||
| sørvendtBergOgRasmark | ||
| tresattKulturmark | ||
| ultramafiskOgKis-rikMark | ||
| undervannseng | ||
| urOgRasmark | ||
| vannkantsamfunn | ||
| viktigBekkedrag | ||
| våtmarksmassiv | ||
| åpenFlommark | ||
| åpenGrunnlendtKalkmark | ||
| åpenKalkmark | ||
| åpenKalkmarkIOslofeltet |
Vis Naturtype i NVDB Datakatalog
| Id | Navn | Type | Multiplisitet |
|---|---|---|---|
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 | |||
| 1 ..1 |